Darya (24) og Donya (20) fra Göteborg ble tvunget til å forlate studiene, familien og vennene sine i Sverige for å bli deportert til Iran i oktober. De bor nå hos slektninger i et spent land, adskilt fra foreldrene og yngre søsken som ble igjen. Lengselen etter familien er intens, og de står overfor usikkerhet om fremtiden.
Darya og Donya, som hadde bodd i Sverige i syv år, begynte sykepleierstudiene ved Universitetet Väst i Trollhättan før deportasjonen. De kom til Sverige som barn med midlertidige oppholdstillatelser gjennom faren, men da de fylte 18 år, var ikke familiebånd lenger tilstrekkelig grunn til å bli. Migrationsverket nektet dem arbeidstillatelser med henvisning til feilaktig informasjon i jobbannonser, som søstrene tilskriver arbeidsgiverne sine. De ble rådet til å søke om studieopphold fra Iran, og universitetet reserverte plasser for dem til mars 2026. Søknaden ble imidlertid avslått, siden verket mente de ikke hadde vist tilstrekkelig studiemotivasjon. «Vi trodde vi kunne komme tilbake raskt hvis vi bare fulgte reglene», sier Darya. Ved landing i Iran beskriver de et sjokk: «Da vi landet i Iran, føltes det som om alt kollapset på én gang.» De bor hos slektninger, men internett er ustabilt og samtaler hjemover kobles ofte ut. Situasjonen i Iran er spent etter protester som er slått ned med vold; ifølge noen kilder er opptil 30 000 mennesker drept. Svenske myndigheter har stanset deportasjoner til Iran og fraråder reiser dit. Faren har permanent oppholdstillatelse, moren venter på avgjørelse, og de yngre søsknene er svenske borgere. Et av søsknene har store omsorgsbehov, og søstrene var en viktig støtte. Moren Foziyeh sier: «Rommene deres er stille nå. Hver gang jeg åpner døren og ser at de ikke er der, kjenner jeg hvordan ensomheten fyller hele hjemmet.» Søstrene har mistet deler av det persiske språket sitt, og det svenske videregående-diplomet deres kvalifiserer ikke til studier i Iran. «Det gjør vondt på en måte som er vanskelig å beskrive», sier Darya om lengselen. Donya tilføyer: «Vi forlot ikke bare et land, vi forlot hverdagen vår, vennene våre, rutinene våre og fremtiden vi hadde bygget opp over mange år.»
