Et ettøyd vesen som levde for 600 millioner år siden, er blant menneskehetens eldste forfedre og ga opphav til våre moderne øyne, ifølge en studie fra Lunds universitet. Forskere analyserte lysfølsomme celler i ulike dyregrupper for å forklare hvorfor virveldyrs øyne skiller seg fra andres. Studien ble publisert i tidsskriftet Current Biology.
En studie fra Lunds universitet viser at en ettøyd, ormelignende organisme fra for 600 millioner år siden er en felles forfar til alle virveldyr, inkludert mennesker. Dette syklopslignende vesenet levde stasjonært som en gravende filterer og silte plankton fra sjøvann, noe som betydde at det hadde liten nytte av parrede øyne for bevegelse og orientering enn si styring og retningsbestemmelse når det ikke beveget seg i det hele tatt. Deres livsstil som stasjonære filterere innebar at de satt stille og filtrerte plankton fra sjøvann. Derfor hadde de ikke behov for de parrede organene, som egentlig er ment for å styre når man beveger seg og vite hvor man er på vei, sier Dan-E Nilsson, professor emeritus i sensorisk biologi ved Lunds universitet. Gjennom evolusjonen mistet organismen sine parrede øyne, men beholdt en gruppe lysfølsomme celler midt på hodet. Disse cellene ble brukt til å overvåke døgnrytmer og bestemme opp fra ned. Øynene hos virveldyr, som hos mennesker, skiller seg vesentlig fra de hos virvelløse dyr som insekter, krepsdyr og blekkspruter. «Den typen lysfølsomme celler som virvelløse dyr har i sine parrede sideøyne, er ikke den typen vi bruker til å se med,» forklarer Nilsson. Gjennom en omfattende analyse av lysfølsomme celler i alle dyregrupper oppdaget forskerne at de moderne virveldyrsøynene utviklet seg fra det ene øyet på hodet da forfederen begynte å svømme og leve et aktivt liv. Den menneskelige netthinnen utviklet seg fra hjernen, ulikt insekt- og blekksprutøynene som utviklet seg i huden på sidene av hodet. «Det har alltid vært en liten gåte hvorfor øynene våre er annerledes ... Vi har ikke forstått hvorfor det var slik, men nå gjør vi det. Brikkene falt på plass,» sier Dan-E Nilsson. Studien ble publisert i tidsskriftet Current Biology.
